Den har blitt sammenlignet med en liten antilope, da den er liten, kvikk og raffinert. Den har også blitt beskrevet som mer katt enn hund fordi den har så mange av det typiske kattetrekkene ved seg slik som å bruke forpotene til å tørke seg i ansiktet, og å bruke forlabbene til å "slå" på leketøyet sitt.

Basenjien er den eneste hunden som jeg vet om som tørker seg rundt munnen etter å ha spist,
vanligvis vil denne handlingen innebære bruk av armlene på den beste stolen i huset!

Dens stående ører og krøllete hale indikerer at den tilhører spisshundgruppen, men de markerte rynkene i pannen som gir det karakteristiske bekymrede uttrykket når Basenjien er oppmerksom, er noe som er spesielt for rasen.
I motsetning til andre spisshunder, som for det meste er av nordisk opprinnelse (f.eks. samojeden eller norsk elghund), har Basenjien en korthåret pels som er totalt luktfri, selv når den er våt.

Det er fem offisielle farger som er tatt inn i rasestandarden: rød og hvit, svart og hvit, rød/tan/hvit med røde "dråper" over øynene ("melon" pips) og rød maske - også kalt tricolor, rød/hvit/tan uten "melon" pips ("fula black"), og brindle (tigerstripet). Pelsen skal være kort, fin, tett og skinnende, og med klare markeringer mellom fargene. Fargene skal altså ikke "flyte" over i hverandre.

Dersom hunden blir våt eller møkkete vil den slikke seg selv ren og tørr, og den vil også gå så langt som å forsøke å slikke ren andre hunder og mennesker dersom de skulle være i samme kondisjon.
Baderommet er en fantastisk plass for en Basenji, der er det fuktige håndduker å tørke seg i ansiktet med, samt å rulle seg på, og våte mennesker som må slikkes tørr.

Derimot vil hunden din fort ombestemme seg dersom den tilbys et bad - bading er ikke mye populært hos en Basenji. Da Elspeth Ford bodde i Rhodesia (nå Zimbabwe) eide hun en Golden Retriever som het Bracken, men hun hadde også Basenjis. Retrievere, i motsetning til Basenjis, elsker vann. Bracken prøvde alltid å få tatt seg en god omgang med vannet fra hageslangen. Stakkars gutt, han lyktes aldri. Basenjiene startet med én gang å jage ham vekk fra hageslangen - de tillot ikke at han ble våt.
Fordi Basenjien opprinnelig kommer fra det varme Afrika, er den generelt sett ikke særlig begeistret for kulde, regn eller vann. Den mest attraktive plassen er en stol på en solfylt plass i huset, helst plassert slik at det som foregår utenfor kan følges med. Eller enda bedre; en stol plassert rett foran peisen - dette er basenjienes idé om lykksalighet. Disse hundene kan man stole på at man finner på den varmeste plassen i huset, de følger solstålene gjennom vinduene fra rom til rom. En Basenji tolererer snø, til og med vil de kunne finne på å leke seg med snøen for en kort stund. Men er været regntung, vindfull og kaldt så vil hunden være meget vanskelig å få med på eventyr utendørs.

Da Elspeth Ford kom tilbake til Skottland fra Rhodesia med sine Basenjis, klarte Tahzu, som var født i Afrika, å redusere sitt behov for å gå ut å "lette" seg til bare én gang pr dag om vinteren. Midt på dagen, etter at han var blitt foret, gikk han ut i to minutter, for så å komme inn i varmen igjen. Han sov ved siden av, eller oppe på radiatoren, helt til det igjen var tid for mat neste dag. De lange, mørke månedene ble passert meget komfortabelt på denne måten, men så snart han merket at våren, og med den noe varmere dager, igjen var på hell var Tahzu på farten i nabolaget. Han ble ofte observert på sine runder hos gårdene i området, mens han sjekket om noe interessant nytt hadde skjedd mens han lå i "vinterdvale".

Basenjien har to spesielle trekk ved seg: For det første er det slik at tispene normalt bare har løpetid én gang om året, vanligvis i vintermånedene. I Norge er nær sagt alle valpene født i desember eller januar. Det har likevel blitt, som en følge av domestiseringen, blitt mer vanlig med løping også i sommerhalvåret.

For det andre kan Basenjien ikke å bjeffe, i hvert fall ikke slik som vi vanligvis mener med å bjeffe. Den kan prestere en kort, skarp lyd dersom den blir overrasket eller skremt. Den mest sannsynlige årsak til denne "bjeffeløshet" er det faktum at Basenjiens strupehode har en ventrikkel som er mer grunn sammenlignet med andre domestiserte hunder. Dette medfører begrensninger i bevegelsen av stemmebåndene, noe som reduserer evnen til å bjeffe.

Selv om den ikke kan bjeffe, er Basenjien langt fra stum.
Den har hele spekteret av alle de andre hundelydene: knurrer, snerrer, klynker. Den har også noen andre lyder som er helt unik for rasen. Det er en melodiøs jodling, som brukes som velkomst eller dersom hunden har dårlig samvittighet, og "fullblods" uling som indikerer at dyret er lei, ensom og forlatt. De fleste Basenjis er i stand til å føre en samtale med sine eiere, og de vil vanligvis få det siste ordet. I noen afrikanske stammer er de kjent som "snakkehunder" eller "heksehunder". Et rykte sier at dess flere basenjis en medisinmann eier, dess større blir hans kraft og helbredende evner.

Til tross for at den ikke kan bjeffe, er Basenjien en meget god vakthund. Dens utrolige hørsel og luktesans vil varsle den om fremmede lenge før de mer domestiserte hundene blir klar over noe som helst. Slik som alle spisshunder, er Basenjien veldig selvstendig og sta, og de har også en nysgjerrighet som aldri kan bli helt tilfredsstilt. Alt og alle må bli undersøkt og vurdert - ingenting blir tatt for gitt. Basenjiens reflekser er svært raske; Med et raskt hopp sideveies vekk fra en pinne som ligger på stien kan man unngå mulige slangebitt, og i nattens mørke mange farer - det siste besøket i hagen rett før leggetid blir tatt med stor forsiktighet. Hvem vet hvilke farer som lurer der ute i mørket ? Årvåkenhet og mistenksomhet utøves hele tiden, for hvordan skulle de vel ellers ha overlevd i så lang tid der ute i jungelen ?

Et annet rasetrekk som har overlevd domestiseringen er trangen til å lete opp mat, for så å kaste seg over den. Frukt, rå grønnsaker, ja til og med gulrøtter er blant det en Basenji kan spise med glede. De er kjent for å plukke seg erter, bønner og frukt direkte fra bushen. Ferskt gress og røtter er store favoritter om våren - jakt på røtter kan snu opp ned på selv den flotteste og mest velpleide plen, så en Basenji er kanskje ikke å anbefale til hageelskere.Skulle det bli en mulighet for å stjele mat, så gripes den med begjærlighet. Basenjien er en uforbederlig tyv. Slik den ser det er det bare den egen mage som er en trygg plass for oppbevaring av mat, ingenting blir noen gang gravet ned eller gjemt for fremtidig bruk.

Basenjis blir brukt til jakt i deres opprinnelsesland, og de har instinktet for jakt i seg. Er byttet lite nok, så vil de også ta livet av det. Man må derfor være forsiktig og ta sine forholdsregler når man lar sine hunder springe løse, og dette gjelder spesielt dersom det er sauer i nærheten. En hund på jakt er fullstendig blind og døv for alle dine kommandoer, uansett hvor lydig den normalt sett oppfører seg. Av en eller annen grunn så har Basenjien absolutt ingen respekt for trafikk, og mange har blitt overkjørt og drept.

Denne hunden er ikke en hund som vil appellere til alle: Dens ville, eller semi-domestiserte arv er ikke så langt unna - når man ser hen til antall generasjoner - de originale afrikanske importer.

Basenjien har et velfortjent rykte som ekspert på å ødelegge ting, spesielt når den er ung, og den er også en ekspert på å rømme. Så fort den har bestemt seg for at gresset på den andre siden av gjerdet er grønnere og mer spennende enn gresset i dens egen hage, vil den tilbringe all sin tid på å spekulere ut hvordan den klare å rømme - og det ville kreve over menneskelig intuisjon for å finne ut hva det er hans ambisjon egentlig er. En Basenji kan med letthet forsere gjerder som er opp til 1 ½ meter høy, og kjettinger har den funnet ut er perfekt å bruke som stige. Mangt et ekorn har blitt svært så overrasket når de har hatt Basenjis etter seg. Når en Basenji jager ekorn kan den i sin iver finne på å klatre halvveis opp i treet.

På et tidspunkt eide Elspeth Ford en tispe som kunne ha lært Houdini en ting eller to. Ved en anledning rømte hun fra hagen og - tydelig fornøyd med det hun opplevde der ute i den store verden - bestemte hun seg for å gjøre det til sin livsgjerning å gå "walkabout" minst én gang pr dag. Dersom hun trodde at eieren passet på, da satt hun som en liten engel i hagen, solte seg og slappet av - men så fort jeg snudde ryggen til sprang hun straks bort til det svakeste punktet i gjerdet (dette hadde hun selvfølgelig sjekket opp tidligere!), og dermed var hun borte. Da hun oppdaget at det var en Grand Danois med et lekent valpekull i nabohuset, ga eieren opp! Dessverre gikk hun én gang for mye over veien, og ble overkjørt av en bil.

Dersom du ønsker deg en lydig, krypende hund som er kan tilbringe dager alene i en kennel uten å klage, da er Basenji definitivt ikke en hund for deg. Den er en familiekjær hund, som over generasjoner har blitt vant til å leve fritt blant hyttene til stammene i Afrika; resultatet kan bli forferdelig dersom den blir fratatt menneskelig kontakt. Skulle du derimot ønske deg en lekende, ertende, selvstendig, intelligent og nysgjerrig følgesvenn som kan lure deg oftere enn den ikke kan det, og som alltid har et svar klart når du beklager deg over dens oppførsel, da er kanskje du og Basenji som skapt for hverandre. Det er ingen gylden middelvei med Basenji, enten så elsker du dem eller så avskyr du dem - så vær helt sikker på at du tilhører den første kategorien før du bestemmer deg for å dele ditt hjem med én for de neste ti til femten årene.